Abort og etikk
Abort berører dype eksistensielle spørsmål som menneskeverd, meningen med livet, lidelse og død, og etiske spørsmål om drap, plikter og rettigheter. Etikk er moralfilosofiske teorier med svar på «hva er godt», «hva er det rette» og «hvordan bør man oppføre seg». Moral er hvordan et menneske lever ut sine etiske verdier i praksis i eget liv i de handlingene de selv velger å gjøre eller ikke gjøre. Religion og livssyn utgjør den avgjørende begrunnelsen av etikk, og dermed leverer etiske verdisett med svar på menneskesyn, menneskets verdi og fosterets verdi. Hele vår sivilisasjon avhenger av at befolkningen har empati for sin neste. Slaget om menneskeverdet gjelder oss alle. De etiske prinsippene vi holder oss med i et samfunn avgjør liv og død.
Etikk, politikk, vitenskap og abortlover
Abort berører dype eksistensielle spørsmål som menneskeverd, meningen med liv, lidelse og død, og grunnleggende etiske spørsmål om drap, plikter og rettigheter.
De etiske prinsippene vi holder oss med i et samfunn avgjør liv og død. Lovverket bestemmer hva et menneske kan gjøre mot et annet.
Abortlovverket utgjør det juridiske rammeverket for kompromisset mellom fosterets rettsvern og kvinnens rett til selvbestemmelse over sitt liv, sin kropp, familieplanlegging og selvrealisering på andre områder av livet.
Den juridiske abortkampen handler om fosterets status. Hvis fosteret defineres som et menneske, vil det utløse juridisk vern og alle menneskerettigheter. Lover om mors rett til abort, ville erstattes med lover om fosterets rett til å leve.
I tråd med samfunnets sekularisering og verdiliberale utvikling i Vesten og Norge de siste hundreårene, er voksnes rettigheter styrket på bekostning av fosterets rettsvern og en degradering av fosterets menneskeverd. Synet på abort er endret fra barnemord med dødsdom eller langtidsfengsel, aborttillatelse i spesielle situasjoner, selvbestemt abort til uke 12, og nytt forslag om utvidelse til 18 uker.
Lov skaper holdning, og en etikk-liberaliserende skråplaneffekt begynner med legalisering hvor noe som var forbudt før blir tillatt, som dermed blir institusjonalisert og institusjonene, f.eks. helsevesenet påtar seg oppgaver og ansvar de før ikke hadde, og fører til en normalisering, som innebærer at holdningene endrer seg hos det store flertall. Toleransen for dem som etter hvert kommer i mindretall, blir mindre, selv om de tidligere var i flertall.
Abortlovverket er ulikt, og i endring i flere land. I noen land er abort forbudt, andre land tillater abort bare ved voldtekt eller når mors liv eller helse er i fare, og noen har selvbestemt abort innen en abortgrense ifølge abortloven.
I hele Europa er abort akseptert av flertallet, vedtatt av demokratiet, definert som et velferdsgode, presentert som et helsetilbud, sikret som en rettighet, finansiert av skattebetalerne og administrert av Staten.
I et demokrati vedtas lovene i parlamentet av politikerne som er valgt til å representere befolkningens menneskesyn og moralske holdninger til rett og galt. Menneskets verdi avgjøres av et skiftende Stortingsflertall hvert fjerde år, når flertallet på nytt kan bestemme hvilke verdier som er gode, hvor mye et menneske er verd og hvor abortgrensen skal gå.
Politiske ideologier har sin etiske grunnvoll fundert i et religiøst eller ikke-religiøst livssyn, og tar grunnleggende stilling til gudsyn, menneskesyn og verdisyn, med logiske føringer i den politiske, ideologiske debatten om abort.
Abort er ikke først og fremst et biologisk spørsmål. Det er et vitenskapelig faktum at fra det øyeblikket eggcellen og sædcellen smelter sammen, er hele menneskets arvestoff til stede med plantegningen for det nye individet, som et følende, sansende, tenkende og selvreflekterende, unikt menneske ulikt alle andre - ikke på noe tidspunkt er det bare en celleklump.
Vitenskapen kan fastslå at fosteret er et menneskelig liv, parlamentene kan vedta lover for vern av liv, men religion og livssyn leverer etiske svar på menneskets verdi og abort. I et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn er det dermed høyst ulike syn på abort.
Etikkdebatten handler om morens ønsker, fosterets verdi, og nasjonens menneskesyn og befolkningstall.
Abortdebatten handler om morens ønske om å ikke sette sitt ufødte barn til verden, fosterets verdi og samfunnets behov for barn.
Abortetikk kan diskuteres ut fra både individuelle og samfunnsmessige perspektiver.
I et individuelt perspektiv handler det etiske grunnspørsmålet om fosteret har et menneskeverd, og når det evt inntreffer i utviklingen, om moren har ønsker og behov og forutsetninger for å bære frem barnet, og om barnet får et godt liv.
I et større samfunnsperspektiv handler de etiske diskusjonene om samfunnets generelle menneskesyn og hva et menneske får gjøre mot et annet menneske, fødselsstatistikk og en nasjons overlevelse og vitalitet, samfunnets syn på funksjonsnedsettelse og avvik, og fellesskapets behandling av de svakeste innbyggerne.
Motstandere av abort må forsvare to påstander: Hvorvidt fostre har en rett til liv, og hvorvidt fosteret har rett til å bruke morens kropp.
Forsvarere av abort må svare på hvorfor moren har rett til å avlive barnet sitt, altså hvorfor hennes rett til valgfrihet trumfer fosterets rett til liv.
Fosterets moralske status: fire modeller
Den etiske abortdebatten må svare på: Når begynner menneskelivet? Når får fosteret verdi og moralsk status? Hvilken moralsk status har fosteret på ulike stadier av svangerskapet?
Individer som har moralsk status, har rett på større eller mindre grad av andres respekt og hensyntagen.
Med moralsk status kommer moralske rettigheter. Den mest grunnleggende rettigheten er den moralske retten til liv.
Den akademiske litteraturen om fosterets moralske status er svært omfattende. Det argumenteres for og mot ulike abortteorier, men verken logikk eller vitenskap kan løse spørsmålet om menneskets verdi, da det kun er livssynsfilosofi og religion som kan levere svar på menneskesyn. Felles for de fleste i akademia, er at de mener, og tar utgangspunkt i, at alle fødte mennesker har den samme moralske statusen og et ukrenkelig menneskeverd med alle grunnleggende menneskerettigheter.
Det finnes fire teorier om fosterets moralske status: 1) umiddelbart verd, 2) forsinket verd, 3) gradualt verd og ingen verd.
At fosteret har 1) umiddelbar verd betyr at menneskeverdet oppstår ved befruktningen. Den klassiske kristendommens begrunnelse er at menneskelivet begynner ved befruktning, og at mennesket er skapt i Guds bilde med et hellig, uendelig, absolutt og ukrenkelig menneskeverd. En ikke-religiøs klassisk humanisme forankrer og begrunner menneskeverdet i vår felles menneskenatur, med en naturrett til å leve.
At fosteret får 2) forsinket menneskeverd - i følge den graderbare teorien, betyr at fosteret tildeles menneskeverd etter visse kriterier et stykke ut i svangerskapet. De argumenterer ofte for det synet at individet må ha utviklet visse egenskaper for å kunne være en "person" som kan få moralsk status, eksempelvis egenskaper som bevissthet og rasjonell handling. En annen teori om forsinket verd knytter moralsk status til levedyktighet, dvs fosterets evne til å overleve utenfor mors liv. Og noen mener at fosteret får moralsk status ved fødsel. Islam tror at en "besjeling" skjer 120 dager etter unnfangelse, og at dette er en viktig skillelinje.
At fosteret har et graduelt verd betyr at fosterets moralske status øker gradvis gjennom svangerskapet, inntil fullt menneskeverd inntrer på et eller annet stadie. Ifølge moralske intuisjoner blir fosteret "mer som oss" dag for dag, slik det også ser ut på bilder av fosterets utvikling.
Dagens abortlov legger til grunn en etisk gradualisme, hvor fosteret har et graduelt verd, med gradvis økende rettsvern på bekostning av redusert hensyn til morens ønsker.
At fosteret har ingen verd betyr at fosteret kan aborteres frem til fødsel uten etiske avveining, begrunnelse eller argumenter.
Levedyktighetsgrensen som etisk kriterium for abortregulering
Juridisk spiller levedyktighet en svært viktig rolle i abortregulering i ulike deler av verden.
Noen av dem som mener at fosteret har et forsinket verd som knyttes til visse egenskaper som kan kalle det en "person", mener at det er etisk riktig å innrømme fosteret moralsk status, rettsvern og rett til liv ved levedyktighetsgrensen, fordi fosteret da har egenskaper som kan tilskrive dem menneskeverd.
Noen mener at levedyktighetsgrensen, er en etisk relevant markør fordi fosteret kan overleve som uavhengig individ. Denne tankegangen har vært rådende i amerikansk abortpraksis, helt siden Roe v Wade-saken i 1973 hvor Høyesterett i USA begrunnet kvinners rett til abort fra hennes rett til frihet og privatliv, men grensen for denne retten gikk ved fosteret levedyktighet fordi det markerte punktet hvor fosteret kunne leve uavhengig av kvinnekroppen.
Levedyktig et krevende kriterium å definere, i internasjonal lovgivning varierer begrepets meningsinnhold i betydelig grad.
Levedyktighet er et begrep med et usikkert og ubestemt etisk innhold. Det representer egentlig ingen egenskap ved fosteret, men heller ved behandlingsmulighetene.
Grensen for levedyktighet endrer seg kontinuerlig, fordi den er knyttet til den teknologiske utviklingen i nyfødtmedisinen. Dette gjør den til et tvilsomt abortkriterium.
Hvis levedyktighet utenfor morens livmor skal brukes som etisk kriterium for når fosteret får et rettsvern som trumfer morens rett til å avlive det, så vil morens rettigheter bli irrelevante og miste sin augmentative kraft, hvis kvinners livmor i fremtiden kan erstattes av teknologiske fødekuber.
Noen mener at den teknologiske grensen for når det er mulig å redde et for tidlig født barn med maksimal behandlingsinnsats, er det etisk relevante svaret på en absolutt grense. Men de er ikke enighet om hva levedyktighet er, og når et foster er levedyktig. Maksimal behandling for å redde liv for ekstremt premature er noe annet enn best mulig behandling.
Synet på levedyktighet og behandlingsanbefalinger i nyfødtmedisin kan variere mellom ulike kulturer og land. Med dette varierer også menneskeverd og rett til liv.
Deler av det nasjonale og internasjonale fagmiljøet innenfor nyfødtintensivmedisin, vil være skeptiske til å igangsettende livreddende behandling i svangerskapsuke 23, og i tvil i uke 24.
Den norske abortforskriften har fra 2014 slått fast at den legale levedyktighetsgrensen går ved utgangen av den 22. svangerskapsuken.
Etikk og bioteknologi
Den teknologiske utviklingen muliggjør et bioteknologisk sorteringssamfunn med ytterligere press på menneskeverdet.
Bioteknologiske medisinske verktøy synes å være laget for å finne foster med sykdommer og funksjonsnedsettelse, gir kunnskap og informasjon om genetiske egenskaper hos mennesker, også på embryo-stadiet, som kan avdekke nåværende helse og fremtidig helserisiko.
Fosterdiagnostikkens inntog i svangerskapstilbudet medførte at man sto overfor en tilsynelatende ny type aborter. Mens abort tradisjonelt sett har handlet om uønskede svangerskap, så handlet abort etter fosterdiagnostikk om svangerskap som i utgangspunktet var ønsket inntil en medisinsk tilstand ble avdekket hos fosteret.
De nye sorteringsabortene førte med seg en rekke nye etiske spørsmål, og "Den nye abortdebatten" handlet om det nye sorteringssamfunnets syn på mennesker som var anderledes, avlivning og diskriminering av mennesker på grunn av funksjonsnedsettelse, og hvilke signaler den nye fosterdiagnostikken sendte om liv som ikke var verdt å leve.
Et tilbud med fosterdiagnostikk og abort rettet mot bestemte diagnoser, kan oppleves som krenkende av mennesker som lever med tilsvarende diagnoser.
Abortforkjempere argumenterer for sorteringsabort med samme argumenter som abort etter uønsket svangerskap: selvbestemmelse, råderett over egen kropp, kontroll over egen fremtid, og tanker om at et slikt barn vil bli en belastning for familielivet.
Noen gravide med alvorlige tilstander hos fosteret, hvor fosteret vil dø i fødsel eller leve med mye smerte, vil begrunne abort med barmhjertighet. Dette er misbruk av tradisjonell bruk av barmhjertighet som kristent etisk begrep.
Helsetjenestens etikk i møte med abortspørsmålet
Helsesøster, sykepleiere, leger, abortpersonell, psykologer og terapeuter er involvert i abortprosessen, med rådgivning, henvisning, inngrep, og terapeutisk etterarbeid i forhold til de fysiske og psykiske ettervirkninger.
Profesjonsetikk setter en etisk standard for helsetjenestens profesjonsutøvelse.
Legeforeningen, Jordmorforeningen og Sykepleierforeningen har yrkesetiske retningslinjer.
I legeden til legekunstens far Hippokrates 500 år før Kristus, sverges det på å "avstå fra å skade eller gjøre urett, .... og jeg skal ikke gi noen kvinne fosterfordrivende middel" .
Legeetikken og sykepleieetikk er hovedsaklig pliktetikk slik at den forholder seg til prinsippielle etiske retningslinjer uten unntak. Det er kun pliktetikk som kan forsvare menneskets absolutte verdighet, og fosterets menneskerett.
Når helsepersonell avliver et foster bryter de legeeden og sykepleieetikk, som fremfor alt bygger på respekt for menneskeverdet, ikke-skade-prinsippet og barmhjertighetsprinsippet.
Reservasjonsretten i abortloven gir helsepersonell rett til å reservere seg mot å utføre eller assistere ved selve inngrepet. Helsepersonell har moralsk rett til å reservere seg mot det som strider mot deres overbevisning, basert på at samvittighetsfrihet er et liberalt prinsipp, at moralsk ensretting og statlig maktbruk er et problem, og at reservasjonsnekt bryter med klassisk legeetikk og gir enkelte minoritetsgrupper yrkesforbud.
Abortloven fra 1975 gir alle kvinner rett til abort. Abort er definert som en helserettighet ulikt alle andre helsetilbud.
Pasientens selvbestemmelse og egne verdier har blitt et viktigere hensyn i helsevesenet de siste tiårene, og preger dagens helseetikk, med samtykke, medvirkning og pasientrettigheter, i tråd med trender i den generelle samfunnsutviklingen som demokratisering, økt utdanningsnivå og internasjonal påvirkning. Det økte fokuset fra begynnlsen av 1900-talllet, på enkeltmenneskets rett til å være subjekter med makt til å styre eget liv, lå til grunn for abortloven i 1975. Det er bare i abortspørsmålet at pasientens selvbestemmelse er absolutt, og ikke tar hensyn til helsepersonells medbestemmelsesrett.
Normativ etisk teori
Normativ etikk er en samling grunnleggende verdier, normer, regler, prinsipper og teorier, for hvordan et individ og gruppe bør handle i ulike situasjoner.
Religion og livssyn utgjør den avgjørende begrunnelsen av etikk, og dermed leverer etiske verdisett med svar på menneskesyn, menneskets verdi og fosterets verdi.
Et religiøst eller ikke-religiøst livssyn er et mer eller mindre sammenhengende og teoretisk begrunnet helhetssyn på livet, verden, mennesket, og er leverandøren av grunnleggende etiske verdisett.
De tre etiske hovedteoriene er pliktetikk som baseres på etiske prinsipper, dydsetikk som baseres på moralsk karakter, og konsekvensetikk som vektlegger konsekvensene av en handling.
Pliktetikk
Pliktetikk er en moralteori der det ikke bare er resultatet av handlingen som avgjør om den er moralsk riktig, men fremfor alt de etiske prinsippene bak. Den kalles også deontologisk etikk eller deontologi (fra greske ta deontas = plikt).
Pliktetikken baserer seg på allmenne prinsipper for rett og galt.
Pliktetikk er sentralt i religiøs lære, og er også ofte intuitiv, dvs det som umiddelbart oppleves som riktig etter ens samvittighet, for eksempel å bevare liv.
Altruisme er en etisk doktrine og filosofi som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener en annen eller samfunnet som helhet. Altruismens motpol er egoisme, som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det først og fremst tjener den som handler.
Immanuel Kant som klassisk forsvarer av pliktetikk, hevdet at respekt for moralloven er eneste motivasjon for å handle moralsk riktig.
Menneskerettighetene i Den europeiske menneskerettskonvensjonen skal gjelde alle folk og nasjoner, individer og samfunnsmyndigheter, er fundert på menneskets absolutte verdighet, og gir alle mennesker grunnleggende rettigheter til liv og helse.
Det er kun pliktetikk som kan forsvare og beskytte menneskets rettigheter og absolutte verdighet, og fosterets menneskerett, fordi det er forankret i prinsipper med konstante verdier uten hensyn til konsekvenser eller personers moralske modenhet.
Dydsetikk eller sinnelagsetikk
Dydsetikken er opptatt av at mennesker skal utvikle seg til et moralsk forbilde med en god moralsk karakter med de riktige holdningene og en velutviklet moralsk dømmekraft, for å få et godt liv selv, og bli en god person for samfunnet. Tanken i denne sinnelagsetikken er at moralske dyder leder til moralsk gode handlinger. Jamfør et godt tre bærer god frukt.
Dydsetikk kalles også karakteretikk, sinnelagsetikk, egenskapsetikk.
I den tradisjonelle vestlige kulturen, har dyder vært kyskhet, renhet, måtehold, selvkontroll, avholdenhet, sindighet, barmhjertighet, vilje til å gi, innsatsvilje, arbeidsetikk, tålmodighet, tilgivende, fredelig, godhet, velvilje, sympati, ydmykhet og uselviskhet - i motsetning til dårlige karakteregenskaper og laster som begjær, løssluppenhet, uansvarlighet, feighet, latskap, vrede og hovmod.
Abortlover kan ikke baseres på dydsetikk, fordi man ikke kan lage allmenne lover i samfunnet som er avhengig av hvem som utfører dem. Abortetikk kan ikke være avhengig av dyd, da det er høyst individuelt.
Dydsetikken kan ikke løse spørsmålet om hva slags abortregulering vi bør ha.
Konsekvensetikk eller utilitarisme
Konsekvensetikk eller nytteetikk betyr at det er konsekvensen av handlingene som avgjør om den er rett og god. Holdninger og handlinger som fører til noe godt, anses som etisk høyverdige.
Lykke, lidelse og død blir viktige å måle, og grunnlaget for målingen er sannferdige beskrivelser av virkeligheten, for å se på hva som er årsak og virkning til ulike levekår og livssituasjoner. I en vanskelig svangerskapssituasjon er kvinnens og fosterets lidelse etisk relevant.
Mange sentrale spørsmål i abortsaken handler om konsekvenser. Leder en abort i de fleste tilfeller til god livskvalitet og tilfredshet med valget, eller eventuelt til anger og depresjon?
Konsekvensetikk baserer seg på at mennesket ikke har en konstant verdi, dvs at mennesket ikke har et eget menneskeverd i følge konsekvensetikk.
Kan man ikke bare vedta den abortloven som har de beste konsekvensene? I flere tiår er det gjort empirisk forskning på konsekvensetiske spørsmål om hvilke konsekvenser ulik abortlovgivning har. Konsekvensetikken vil mene at hvis en bestemt type abortlovgivning fører til bedre konsekvenser enn en annen, så vil den være etisk riktig, god og bedre enn den alternativene.
Verdens Helseorganisasjon (WHO) sin anbefaling om å fjerne abortgrensen, begrunnes med et konsekvensetisk argument, om at abortregulering ikke har nevneverdig innvirkning på aborttallene. Restriktiv abortlovgivning gir nesten like mange aborter, men en negativ konsekvens i tillegg, hvor kvinnene da er henvist til å ta illegale og farlige aborter istedet. Konsekvensetikkens svar er liberal abortlovgivning fordi det gir kvinnen lovlige og tryggere aborter for henne.
Konsekvensetikken kan ikke gi et prinsippielt svar på om abort er riktig eller alltid er galt, fordi konsekvensetikkens svar på spørsmål om hva som er godt for mennesket, alltid avhenger av de forventede konsekvensene i den konkrete situasjonen.
Abortlover kan ikke baseres på konsekvensetikk, fordi en åpenbar utfordring med denne tankegangen vil være å bli enige om hva som er gode og dårlige konsekvenser.
Abortlover kan ikke baseres på konsekvensetikk, fordi den kan gi flere konsekvenser, og det kan bli en kompleks oppgave å vurdere ulike konsekvenser opp mot hverandre.
Abortlover kan ikke baseres på konsekvensetikk, fordi konsekvensene av en bestemt regulering kan være vanskelig å forutse.
Abortlover kan ikke baseres på konsekvensetikk, fordi denne tankegangen har et menneskesyn hvor mennesket ikke har et absolutt og ukrenkelig menneskeverd, og hvor enkeltmenneskets verdi blir relativ i forhold til de andre momentene når situasjonens samlede lykke skal regnes ut. Tanken er at målet helliger midlet.
Utilitarismen - som også kalles konsekvenseetikk, teleologisk etikk, nytteetikk og altruistisk etikk, er den mest kjente formen for konsekvensetikk. Denne teorien hevder at en handling er riktig hvis den fører til størst mengde nytte, alle individer tatt i betraktning.
En hedonistisk utilitarist vil mene at nytte må forstås som nytelse, og at vi dermed burde handle slik at handlingene våre maksimerer mengden nytelse blant alle berørte parter.
Utilitarismen hevder at vi bør ta hensyn til nytten for alle individer som kan bli berørt av handlingen og at alles nytte må telle likt. Den skiller seg dermed fra etisk egoisme, som bare legger vekt på nytten for individet som handler.
Utilitarismen sier at man alltid bør velge den handlingen med størst grad av nytteverdi. Nytten av en handling skal altså maksimeres. Dette betyr at nytteverdien for alle berørte individer skal legges sammen, og at man bør velge den handlingen som har høyest sum av nytte. Hvordan denne mengden er fordelt blant de berørte individene spiller i utgangspunktet ingen rolle i et utilitaristisk perspektiv.
Utilitarismen kan brukes til å forsvare et pro-choice standpunkt. Peter Singer synes å være verdens mest kjente utilitarist og blant de mest innflytelsesrike filosofer i nyere tid, og taler for abort til fødsel og spebarnsdrap frem til barnet har fått selvbevissthet ved 3 måneder og dermed status som person. Særlig gjelder dette i tilfeller der barnet er født med funksjonshemminger som vil resultere i stor grad av lidelse for barnet eller omsorgspersonene.
Utilitarismen kan brukes til å forsvare et pro-life-standpunkt. Ifølge utilitarismen plikter man å gjøre det som fører til mest mulig lykke alt i alt, og maksimere lykken for de fleste eller alle mennesker. En måte å gjøre det på er å skape flere lykkeprodusenter, altså mennesker. Og siden fosteret har mer igjen av sin fremtid enn moren, så vil det å la fosteret leve, skape mer pluss i den totale lykkesummen, enn å vekte morens ønsker om f.eks. simpel selvrealisering eller abort for å bevare livet i et svangerskap som truer hennes liv.
Etisk egoisme er en del av konsekvensetikkens vektlegging av nytte, som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det først og fremst tjener den som handler, til forskjell fra utilitarismen som vil ta hensyn til nytten for alle individer som kan bli berørt av handlingen og hvor alles nytte må telle likt.
Konservative kristne fremstiller konsekvensetikken som mindre høyverdig enn pliktetikken. Pave Johannes Paul 2 mente at "utilitarisme ser ut til å være et program med gjennomgående egoisme, helt ute av stand til å utvikle seg til autentisk altruisme".
Utilitaristiske forkjempere har kritisert konservative kristnes vektlegging av pliktetikken og en tilsvarende nedvurdering av konsekvensetikken, som manglende interesse og forståelse for konsekvenser. De mener at en fundamentalistisk pliktetikk med et høyverdig og prinsipielt totalforbud mot abort i praksis er mangel på nestekjærlig omsorg, når den praktiske konsekvensen er at en gravid mor i en ekstremt vanskelig livssituasjon risikerer liv og fremtid, og restriktive abortlover fører til illegale og utrygge aborter for mor. Til dette svarer den kristne legen og medisinetikeren Morten Magelssen; "Konsekvensetiske teorier er uforenelige med tradisjonell kristen etikk. Det betyr slett ikke at kristen etikk ikke er opptatt av konsekvenser. Det betyr kun at en moralsk analyse som utelukkende tar handlingens konsekvenser i betraktning, må avvises".
Konsekvensetikk evner ikke å løse spørsmålet om abortregulering. Den kan ikke gi et prinsipielt svar på om abort er rett eller galt da det avhenger av konsekvensene. Konsekensetikkens mål om størst mulig nytte samlet sett i en situasjon, verner ikke prinsippielt om enkeltmenneskets absolutte menneskeverd. Abortlover kan ikke baseres på konsekvensetikk, fordi konsekvensene kan være vanskelige å forutse, en lov kan få flere konskevenser som er vanskelig å vurdere opp mot hverandre, og man er uenige om hva som er gode og dårlige konsekvenser. Konsekvensene er i fremtiden og bedømmelsen må gjøres nå.
Klassisk kristen etikk og menneskesyn
Det bibelske menneskesynet sier at mennesket er skapt i Guds bilde, og skjenket et hellig menneskeverd som er ukrenkelig, ugraderbart, umistelig, konstant, absolutt og likt for alle mennesker fra befruktning av, uansett utviklingsstadium og empiriske egenskaper som rase, farge, kjønn, språk, religion, eiendom, fødsel, ressurser, funksjonsevne, nasjonal eller sosial opprinnelse, økonomisk og sosial status, politikk eller annen ulikhet. (Professor António Barbosa da Silva)
Den kristne filosofi sier at mennesket står i en større sammenheng overfor Gud og hans plan. Hvert eneste menneske er påtenkt, ønsket, elsket, designet, skapt, fått nedfelt et hellig menneskeverd, er plassert i tid og sted, kalt til en evig gudsrelasjon, og gitt en hensikt og plan for livet sitt. Gud er alle tings målestokk, og Hans autoritet foreskriver hva som er etisk urett, og setter grenser for hva et menneske kan gjøre mot et annet menneske. Gud er forvalteren av liv og død, og forbyr mennesket å ta livet av hverandre. Gud vil liv og fruktbarhet, og på første side i Bibelen befalte han mennesket å fylle jorden. Gud har utvalgt kvinnen som den ypperste kjærlighetsskapning med morsinstinkt og livsansvar, og Gudsbudene beskytter mødre fra et naturstridig brudd med barnet. Gud verner fosteret, og overbringer det ufødte liv full verdi, fordi barnet har en iboende moralsk verdi og et hellig menneskeverd fra befruktningen.
Kristen etikk inneholder både pliktetikk, dydsetikk og konsekvensetikk. Det betyr at en handling kan være rett i seg selv - ifølge pliktetikk, kan ha gode konsekvenser - i følge konsekvensetikk og utgår fra en dydig handlende person.
Den kristne tradisjon har i hovedsak vært avvisende til abort, og betraktet abort som i prinsipp moralsk uakseptabelt.
En kristen abort-etikk om uønsket svangerskap bør ta utgangspunkt i situasjonen den gravide befinner seg i, med fokus på hvordan vi som medmennesker, menighet og gjennom politisk samfunnsengasjement, kan hjelpe både den gravide og fosteret med kristen nestekjærlighet. Og overfor den som har tatt abort og angrer på det, må kirkens budskap være tilgivelse, nåde og medmenneskelighet.
"Når vi som kristen sier at det er galt å ta abort fordi det innebærer å ta et liv som er hellig og ukrenkelig, må det får konsekvenser - konsekvenser oss selv - som kan være vidtrekkende. Vi må ikke bare være villige til å hjelpe den gravide med å bære sin byrde. Den ytterste konsekvensen vil være at vi må si oss villige til å overta hennes byrde dersom det er dét som skal til for å redde et liv som er hellig og ukrenkelig, skapt i Guds bilde". Sitat Olav Fredheim og Ingrid M. Hardang.
Kristenfeministisk abortetikk
Feministisk etikk fremhever likestilling, at kjønnene må ha like rettigheter og likt ansvar når det gjelder moralsk og politisk handling. Den vektlegger relasjoner, og at gode etiske løsninger er den som ivaretar de konkrete menneskene som er involvert. Og slik være - ifølge feminister - være et korrektiv til etiske tilnærminger som primært fremhever universelle og generelle handlingsregler.
Feministisk teologi vil også være et korrektiv til en patriarkalsk kristen tradisjon. Den fremhever kvinners og menns likeverd og like rettigheter også innen kristendommen. Kvinners opplevelse av marginalisering blir et sentralt tolkningspremiss.
Mange feministteologer forsvarer en abortetikk der abort i de fleste tilfeller anses å være etisk akseptabelt, et moralsk gode som innebærer respekter for kvinners rett til kroppslig selvbestemmelse, og kan bidra til kvinnens realisering av egne livsmål, en nødvendig juridisk rettighet, med et foster uten moralsk verdi utenom den moren eventuelt gir det, og som først blir en person med en sosialt konstruert moralsk verdi ved fødsel, og et abortvalg som derfor ikke trenger begrunnes overfor et samfunn som patrialistisk nedvurderer kvinners dømmekraft og kvinnehatende samfunnstrukturer som ikke verdsetter kvinners innsats som mødre, og en misbrukt Bibel fra patriarkalske kulturer er erstattet med teologisk kreativitet og frigjøringsteologi.
Amerikanske Beverly Wildung Harrisons litteratur, og Rebecca Todd Peters’ bok «Trust Women: A Progressive Christian Argument for Reproductive Justice» er feministisk foregangsteologi angående kvinnens reproduktive rettigheter. Man kan spørre seg om boken handler om en kristen abortetikk, eller om det er abortetikk fremført av mennesker som definerer seg som kristne, men argumenterer på allmenne/ikke-kristne premisser?
Kristenfeminisme mener at Bibelen og kristen tradisjon har begrenset verdi for en moderne abortetikk, fordi den er blitt til i patriarkalske kulturer med sterke fordommer mot kvinner, og brukt gjennom den kristne kirkes historie til undertrykkelse av kvinner. Men mot dette kan man innvende at kristendommen reiste opp kvinnens verdi i en verden av moralsk ulikhet, urettferdighet og misbruk.
Kristenfeminisme mener at samfunnets vilkår for at kvinner skal føde og oppdra barn ikke er gode nok, grunnet en patriarkalsk mangel på verdsettelse av kvinners innsats som mødre. Men hvis dette stemmer, så er ikke abort svaret, men svaret bør heller være en hjelp til kvinnen så hun kan ta hånd om barna. Jesus foreslo aldri drap som løsning i en vanskelig livssituasjon. I patriarkalske kulturer hvor kvinnerollen er knyttet særlig sterkt til morsrollen, er fødselsraten høy, mens i feministiske kulturer er fødselsraten lav med lav verdsettelse av morsrollen.
Kristenfeminisme anser at fosteret har lav eller ingen moralsk verdi før moren eventuelt tildeler det, og barnets status som person i moralsk forstand er sosialt konstruert og inntreffer ved fødselen når kvinnen velger å ikke abortere eller ved fødselen. Mot dette argumentet kan man fremheve at hvis barnets verdi er sosialt konstruert, så er også morens verdi og alle menneskers verdi sosialt konstruert, og kan variere fra kultur til kultur, noe som ikke gir det felles menneskeverdet som den universelle erklæringen om menneskerettighetene er fundert i. Bibelen sier at mennesket er skapt i Guds bilde med et hellig menneskeverd som er konstant og ukrenkelig og likt for alle mennesker.
Kristenfeminisme mener at kroppslig selvbestemmelse er en grunnleggende rettighet. Men det er rettigheter som kan avledes av selve det kristne menneskeverdet - som også fosteret har.
Kristenfeminisme avviser Bibelen som autoritet, og dens hovedbudskap om at vi ikke skal drepe, og elske Gud og vår neste som oss selv.
Kristenfeminisme passer med metaetisk konstruktivisme der etiske sannheter ikke er noe som "finnes der ute", men noe vi som samfunnsdeltagere konstruerer i fellesskap. Dette står i kontrast til metaetisk realisme som er vanligere i kristen og annen religiøs etikk, der rett og galt er noe vi oppdager, ikke oppfinner. Og der Gud og Guds vilje for verden og mennesket er den ypperste autoriteten og "garantisten" for etikk.
Feministisk abortetikk er basert på et gradert menneskesyn hvor fosteret ikke har menneskeverd eller rett til liv, og bygger på konsekvensetikk, utilitarisme, hedonistisk utilitarisme, etisk egoisme og den ikke-klassiske utgaven av humanismen - og er i strid med klassisk kristen etikk og abortetikk på alle grunnleggende punkt.
Kilde: Livet og døden. Kristne perspektiver på bioetikk. Av Morten Magelssen.