Historisk har mennesker i ulike kulturer hatt ulike oppfatninger av barn, barnets verdi og barnemord.

Abortkampen handler om abortforkjempernes kamp for at provosert abort skal være lovlig, og at den gravide kvinnen skal kunne gjøre dette valget selv. Abortmotstanderne kjemper for fosterets menneskeverd og rettsvern, og mot retten til morsbestemt planlagt avlivning av barnet i magen.

Fra 1600-tallet til 2024 har kvinnens krav om rett til å fjerne barnet, gradvis blitt styrket på bekostning av barnets rett til å leve. 

Praksisen rundt abort har endret seg gjennom tidene og fra andre halvdel av 1600-tallet til siste halvdel av 1800-tallet medførte abort dødsstraff i de nordiske landene. Dødsstraffen ble etter hvert erstattet av andre former for straff som fengsel eller straffarbeid. I 1889 tillot justisdepartementet, gjennom et rundskriv, svangerskapsavbrudd ved stor fare for kvinnens liv og helse. Tolkningen av dette ble mer og mer liberal og man trengte etter hvert en lov som passet bedre til den praksisen man hadde.

I 1913 begynte den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort da Katti Anker Møller formulerte kravet om å fjerne straff for provosert abort etter en avisomtale om en fosterfordrivelse der kvinnen døde. Hun fikk støtte fra Arbeiderpartiets kvinneforbund. Kvinner som tok abort ble på denne tiden straffet med opptil 3 års fengsel og den som utførte aborten fikk opptil 2 års fengsel. Tidlig i 1930-årene ble det lagt frem tre forslag til ny lov om abort og i 1935 kom en regjeringsoppnevnt komité med et forslag til ny § 245. Komiteen gikk inn for å tillate abort på medisinske og sosiale indikasjoner. 

Katti Anker Møller: "Grundlaget for al frihet maa være raadighet over egen kropp og hvad i den er. Naar derfor en kvinde vælger at sætte sit eget liv paa spil for at fri sig fra ensituasjon. som i hendes øine er uholdbar, da maa hun være berettiget til det. [...] Hensynet til det begynnende foster, den plantelignende ansamling av stof og væske i en kvindes indre, uten følelse eller bevissthet, kan ikke veie op mot de krav, der kan gjøre sig gjældende hos et voksent menneske midt i livets kamp" (Aanesen 1981).

I 1959 ble det vedtatt en lov i Norge om lovlig abort under visse betingelser, men loven trådte ikke i kraft før i 1964. Legal abort kunne tillates i tilfeller der kvinners liv sto i fare, og i tilfeller der kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser ved å fullføre svangerskapet. Alle kvinner som ønsket å avslutte svangerskapet måtte legge frem saken for en nemd. I nemnden satt to leger som skulle avgjøre hvem som kunne avslutte og hvem som måtte fullføresvangerskapet. I 1969 ble det fremmet forslag om at loven måtte endres slik at den gravide kvinnen selv kunne gjøre dette valget, og på Arbeiderpartiet sitt landsmøte dette året ble det programfestet selvbestemt abort.

Gjennom 1970-årene fortsatte kampen om abortsaken og særlig Kvinnebevegelsen engasjerte seg her. Abortsaken ble en hovedsak for Kvinnebevegelsen da de mente at nemndene kunne virke fornedrende på mange kvinner og at kvinnene ble behandlet ulikt i de forskjellige nemndene. Flere kvinneorganisasjoner som Kvinnefronten, Nyfeministene, Norsk kvinnesaksforening og Norsk kvinneforbund gikk sammen og dannet "Kvinneaksjonen for selvbestemt abort". Motstanderne organiserte seg i «Folkeaksjonen mot selvbestemt abort» hvor blant annetKFUK, Lærerinnenes misjonsforbund og Norske kvinners landsforbund til vern om mor og barn var med. Den store paraplyorganisasjonen "Norske kvinners nasjonalråd" reserverte seg eller var imot selvbestemt abort. Kirken engasjerte seg sterkt mot abort. Abortmotstanderne klarte å få inn over 600.000 underskrifter. Dette er den største underskriftsaksjonen som har vært etter krigen. 

"Folkeaksjonen mot fri abort" samlet inn over 610 000 underskrifter i 1974. Det er den største underskriftskampanjen i Norges historie. Organisasjonen ble opprettet i 1974 av legen Erling Sagedal, og i aksjonsgruppen var sentrale politikere som Hans Olav Tungesvik og Anne Enger Lahnstein.

Høsten 1974 var forslag til lov om selvbestemt abort oppe i Stortinget, men forslaget falt mot én stemme. I 1975 ble det vedtatt en lov som åpnet for at abortloven også skulle gjelde sosiale hensyn, men fremdeles måtte alle tilfeller gjennom en nemd. Loven fastslo også helsepersonell sin reservasjonsrett hvor de kunne nekte å utføre aborter. 

Da Stortinget liberaliserte abort i 1975, sa den kjente biskopen Per Lønning opp i protest, og forlot statskirken. Lønning var Stortingsrepresentant for Høyre, og professor i teologi og idéhistorie.

I 1978 ble "loven om selvbestemt abort" vedtatt i Stortinget med kun èn stemmes overvekt. Den nye loven innebar at den gravide kvinne selv kunne bestemme om en abort skulle utføres innen utgangen av 12.svangerskapsuke, eller om hun skulle fullføre svangerskapet. Dette er loven vi fremdeles har i dag, men debatten har i flere tilfeller blusset opp igjen i ettertid med nye og betente diskusjoner og kamper om abortsaken.

Det er to navn som spesielt vil bli husket som de ufødte barnas største forsvarere og frontfigurer i kampen mot abort; Børre Knudsen og Ludvig Nessa. Disse ble kjent som «antiabort-prestene» og Børre Knudsen satte i perioden 1979–1983 sitt sogneprestembete i Balsfjord inn på å få abortloven av 1978 dømt grunnlovstridig.

Som en protest mot loven om selvbestemt abort nektet han i 1978 å utføre sine embetsplikter, og han nedla offisielt sitt embete i 1979. Med støtte imenighetenfortsatte han imidlertid som forkynner og sjelesørger. Staten anla sak mot Knudsen for embetsforsømmelse, og han ble fradømt embetet i 1982, en dom som ble opprettholdt av Høyesterett i 1984.

Sammen med Ludvig Nessa startet Børre Knudsen organisasjonen Aksjon Nytt Livi 1987 og fortsatte med dette sin kamp mot abortloven gjennom ulike aksjoner på 1980- og 90-tallet. Børre Knudsen framstod som en lederfigur for prester i opposisjon til liberale synspunkt i Den norske kirke, i første rekke knyttet til abortstriden. I 1997 ble Knudsen i en privat bispevigsel leder for det uformelle fellesskapet av prester i «Strandebarm prosti», som nå kalles «Den norske kirke i eksil». I 2001 ble Knudsen fratatt presterettighetene. Børre Knudsen døde 17. August 2014.

Frem til 2021 arrangerte Ludvig Nessa årlig sørgemarsj med en barnekiste fra Stortinget til Vår Frelsers gravlund.

Partiet "Abortmotstanderne" stilte til Stortingsvalget i 2005, og 5000 underskrifter ble levert for å imøtekomme kravet om å stille liste. Børre Knudsen var listetopp, og under valgkampen kjørte Nessa rundt med en lastebil påklistret store grafiske bilder av aborterte fostre.

"Ja til livet"-aksjonen i Oslo 12. mai 1986 samlet 12 000 kristne i et demonstrasjonstog, som symbol for hvert barn som ble abortert årlig. En historisk dag for Norge som sjelden hadde sett lengre opptog, og for kristenfolket som var samlet på tvers av trossamfunn og fra alle landsdeler. Aksjonsgruppen mot fri abort ble ledet av aksjonsleder Asbjørn Ystebø, og besto av Nessa, Børresen og Anita Apeltun Sæle.

I 2011 kom det frem at en del fastleger nektet å henvise til abort og Helseministeren Anne-Grete Strøm-Erichsen mente at dette ikke var i tråd med loven og sendte deretter rundt et rundskriv hvor det het at fastleger ikke kan reservere seg mot å henvise til abort. Kristelig Folkeparti forsvarte legers reservasjonsønsker og helseminister Bent Høie fikk i 2014 sendt ut et høringsnotat hvor forslaget ga hjemmel for en forskrift som gjorde det mulig for leger å reservere seg. Reaksjonene lot ikke vente på seg. På kvinnedagen 8. mars 2014 gikk flere i tog enn noen gang siden 1970-tallet i protest mot den nye reservasjonsretten. Legeforeningen var også imot en slik reservasjonsrett. Det hele løste seg da regjeringen kom med det nye forslaget om at abort ikke trengte henvisning fra leger. Kvinnen selv kunne nå kontakte abortklinikken direkte uten underskrift fra en lege. Den nye forskriften trådte i kraft 1. januar 2015.

I 2018 blusset abortkampene opp på nytt. Denne gangen handlet abortkampen om paragraf 2b og 2c som Kristelig Folkeparti ønsket å fjerne. Erna Solbergs regjering brukte dette som forhandlingskort for å få med seg Kristelig Folkeparti i regjeringen. Paragraf 2b omhandler fosterreduksjon, en prosedyre hvor man reduserer antall fostre i et flerling-svangerskap. Praksisen har vært at disse blir utført etter uke 12 av praktiske/medisinske årsaker, og Kristelig Folkeparti ønsket derfor at også disse skulle nemndbehandles på lik linje med alle andre aborter som blir utført etter 12. svangerskapsuke. Paragraf 2c, også kalt downs-paragrafen, omhandler sykdom hos fostre og i loven heter det at når "det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet", kan abort uføres innen 18. svangerskapsuke. Med denne paragrafen følger debatten rundt sorteringssamfunnet. Én enkelt egenskap ved fosteret, en diagnose, blir avgjørende for dets rettsvern og moralske verdi. Mange stiller spørsmål ved at loven slik forskjellsbehandler ut fra egenskaper og graderer fostrets menneskeverd og rettsvern.Kravet om å endre eller fjerne paragraf 2c ble avvist, men KrF fikk gjennomslag for fjerning av paragraf 2b.Den nye debatten førte til flere demonstrasjoner og 8.mars 2019 gikk kvinner igjen i tog for å forsvare abortloven og i de fleste togene marsjerte de under hovedparolen: "Forsvar abortloven - fjern nemndene".

2020

Organisasjonen Menneskeverd arrangerte en underskriftskampanje med 42 000 underskrifter i protest mot liberaliserende endringer i bioteknologiloven i 2020.