Menneskerettighetene om abort

Internasjonale erklæringer og juridiske avtaler som skal sikre grunnleggende menneskerettigheter til liv, helse, frihet og personlig sikkerhet, er fundert i et menneskesyn som forsvarer menneskeverd og verdighet (eng. human dignity and worth) som noe absolutt, ugradert ukrenkelig og likt for alle mennesker. Hvis fosteret blir innrømmet status som menneske, vil menneskerettighetene også omfatter fosteret, og en nasjonal abortlov som tillater selvbestemt abort, vil være i strid med og måtte underordnes menneskerettighetene.

Menneskerettigheter, menneskesyn, rettsinstitusjoner og tolkningsprinsipper

FNs Verdenserklæring om de universelle menneskerettighetene, er grunndokumentet i det internasjonale arbeidet for menneskerettigheter. Menneskerettskonvensjonen (EMK), og alle andre mindre konvensjoner, internasjonale avtaler og erklæringer om menneskerettigheter, bygger på verdenserklæringen. 

Verdenserklæringen som skal sikre grunnleggende menneskerettigheter til liv, helse, frihet og personlig sikkerhet, ble til i en kristenkulturell kontekst i 1948, og er derfor fundert i et menneskesyn som forsvarer menneskeverd som noe absolutt, ugradert ukrenkelig og likt for alle mennesker - som nettopp er grunnlaget for å innvilge grunnleggende menneskerettigheter for alle.

Menneskerettighetsdomstolen (EMD) dømmer ut fra menneskerettigheter som er overordnet og generelt formulert, og åpner for et stort tolkningsrom, hvor menneskerettighetene skal tolkes dynamisk i lys av de skiftende samfunnsforhold, og statene er innvilget en politisk skjønnsmargin til å balansere menneskerettighetene mot andre rettigheter og samfunnsbehov nasjonalt. Dermed er ikke menneskerettighetene konstante, og innholdet i rettighetene har utviklet seg over tid med eksempler på motsigende dommer med få års mellomrom.

FNs medlemsland har signert Menneskerettskonvensjonen, og innlemmet den i sitt nasjonale lovverk, med høyeste rang hvis det kommer i strid med landets lover. Menneskerettsdomstolens avgjørelser er bindende for landene.  

Statene har et vidt handlingsrom ved utformingen av nasjonale regler om abort, innenfor de yttergrenser menneskerettighetene stiller opp. I medlemslandene i FN og Europarådet, er abort politisk og etisk omstridt, med ulike holdninger og abortlovverk.

Abortlovverk utgjør det juridiske rammeverket for kompromisset mellom kvinnens rett til selvbestemmelse og fosterets rettsvern. 

Den juridiske pro-life-kampen handler om å innrømme fosteret status som et menneske, for da vil menneskerettighetene også omfatte fosteret, og en nasjonal abortlov som tillater selvbestemt abort, vil være i strid med og måtte underordnes menneskerettighetene.

Menneskerettighetene innvilget alle mennesker rett til liv, og ettertidens vitenskapelige forskning viser at det er et menneskeliv fra befruktning av, og et vitenskapelig faktum at fra det øyeblikket eggcellen og sædcellen smelter sammen, er hele menneskets arvestoff tilstede med plantegningen for det nye individet som et følende, sansende, tenkende og selvreflekterende, unikt menneske ulikt alle andre.

Verdenserklæringer og internasjonale menneskerettighetsavtaler 

FNs Verdenserklæring om de universelle menneskerettighetene (eng. Universal Declaration of Human Rights) er grunndokumentet i det internasjonale arbeidet for menneskerettigheter, med 30 artikler som innvilger rettigheter til liv, helse, frihet og personlig sikkerhet, for alle folk og nasjoner, individer, samfunnsmyndigheter og alle FNs medlemsland. Verdenserklæringen ble vedtatt den 10. desember 1948, i kjølvannet av 2. verdenskrig med Hitlers folkemord og grusomme overgrep mot sivilbefolkningen. Link FN-sambandet 

Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) eller Konvensjon om beskyttelse av menneskerettigheter og de grunnleggende friheter, heter på engelsk "Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms". Menneskerettskonvensjonen er en internasjonal avtale som beskytter sivile, politiske og økonomiske rettigheter. Den skulle gjennomføre mange av bestemmelsene i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948, og inngått i 1950 av samtlige 46 medlemsland i Europarådet, der statene forplikter seg overfor hverandre til å sikre individenes friheter og rettigheter. EMK er det menneskerettsinstrumentet som har hatt – og fortsatt har – størst praktisk betydning i både europeisk og norsk rettsliv. Link til Lovdata

Europarådet er en traktatfestet, mellomstatlig organisasjon med 46 medlemsstater, hovedsakelig europeiske. Rådets viktigste oppgave er å verne om menneskerettighetene, demokrati og rettsstaten. Dette skjer blant annet gjennom avtaler og konvensjoner. I regi av Europarådet er det forhandlet fram 229 konvensjoner og protokoller. Den europeiske menneskerettighetsdomstol er et sentralt organ i Europarådet. Link til Council of Europe

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) er en internasjonal domstol som dømmer i saker der europeiske stater blir innklaget for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Domstolen i Strasbourg ble opprettet i 1959, og er en del av Europarådet, og dekker i dag alle de 46 medlemslandene. Den har utviklet seg til å bli en sentral rettsstatsinstitusjon i Europa, og har avsagt rundt 20.000 avgjørelser, og saksmengden har steget kraftig de senere årene forsøkt avhjulpet av flere reformer. Her kan alle innbyggerne, bedrifter eller andre private parter i medlemslandene få prøvd sin sak, dersom de mener at den hjemlige domstolen har fattet avgjørelser som er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon. Den er en slagkraftig institusjon og en viktig rettslig maktposisjon, som den siste og autoritative fortolker av EMK, med bindende virkning for nasjonalstatene, og hvor statene har en viss skjønnsmargin. Link Norges institusjon for menneskerettigheter

FNs Barnekonvensjon er en internasjonal avtale som samler og beskytter alle rettigheter som angår barn på ett sted, inkludert vernet av de menneskerettighetskonvensjonene som gjelder for alle mennesker. Barnekonvensjonen ble vedtatt i 1989, basert på FNs erklæring om barnets rettigheter vedtatt 30 år tidligere. Konvensjonen innebærer en anerkjennelse av at barn under 18 år, er en særlig sårbar og utsatt gruppe med behov for et særskilt vern, og tydeliggjør barnets stilling som eget rettssubjekt. Barnekonvensjonen sier at alle barn er født frie, er like mye verd og har de samme rettighetene, både sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, til bl.a. navn, nasjonalitet, beskyttelse, helsehjelp, mat, drikke, lek, fritid og hvile. Link til FN-sambandet  

Menneskerettighetene gjelder også fosteret

FNs Verdenserklæring om de universelle menneskerettighetene, uttrykker i sin innledning: "at anerkjennelse av en iboende verdighet, og at like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten, er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden".
Artikkel 1: "Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd". Artikkel 3: "Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet".

Barnekonvensjonen er utledet av Verdenserklæringen, og sier at "alle barn er født frie og er like mye verd, ... og har de samme rettighetene".

Det kan synes som det ufødte barn er omfattet av menneskerettighetene, fordi Verdenserklæringen ble skrevet i en historisk kristenkulturell kontekst med et rådende klassisk-humanistisk menneskesyn med et menneskeverd som anses å være ukrenkelig, ugraderbart, umistelig, konstant, absolutt og likt for alle mennesker, hvor det var utenkelig at menneskeverdet på noe tidspunkt i utviklingen var gradert, og ettertidens abortdiskusjoner om når fosteret får menneskeverd og rettsvern var ukjent. I det opprinnelige utkastet som ble lagt frem til signeringen i Versailles i Frankrike i 1948, sto det at vi ble "skapt", altså en religiøs tanke i tråd med et kristent Europa, men teksten måtte endres til "født" grunnet Sovjetunionens ateistiske kommunisme. En annen religiøs tanke i ERKLÆRINGEN er at den råder oss til å bruke erklæringen i en ånd av brorskap. Begrepet og idéen om menneskeverd ble født med den kristne revolusjonen i den gresk-romerske kulturen, og hører til den klassiske humanistiske tradisjon i den vestlige, kristne kulturkrets i 2000 år. Kristendommen utfordret den opprinnelige grunntanken i verden om naturlig ulikhet, og erstattet den med moralsk likhet mellom mennesker. Forestillingen om at vi alle har samme menneskeverd, uansett hvor forskjellige vi er, er abstrakt og utpreget vest-europeisk, og gjenfinnes i den universelle FNs verdenserklæring om Menneskerettighetene.

Det kan synes som det ufødte barn er omfattet av menneskerettighetene, fordi hovedbudskapet i FNs verdenserklæring om Menneskerettighetene er at alle mennesker skal ha like grunnleggende rettigheter - nettopp fordi alle mennesker er like mye verd. Menneskerettighetene er fundert i et klassisk-humanistisk menneskesyn med synet på et menneskeverd som er ukrenkelig, ugraderbart, umistelig, konstant, absolutt og likt for alle mennesker- og ikke et gradert menneskesyn som benekter menneskets menneskeverd, objektive verdighet, alles likeverd og like grunnleggende rettigheter. Menneskerettighetene handler nettopp om at vi IKKE har et gradert menneskeverd. 

Det kan synes som det ufødte barn er omfattet av menneskerettighetene, fordi det ikke er presisert en grense nedad for når menneskeverdet oppsto, men at mennesket fødes inn i denne verden med et menneskeverd som det tar med seg fra morslivet. Menneskerettighetene innvilger alle mennesker rett til liv, verdighet og frihet, og ettertidens vitenskapelige forskning beviser at det er et menneskeliv fra befruktning av. Gradering av menneskeverd på et eller annet alders- og utviklingstrinn er et etisk diffust begrep. Hvis menneskeverdet var gradert i magen, hvorfor skulle det slutte å være gradert og bli konstant ved fødsel? Og hvis man forankrer et gradert menneskeverd i et tidspunkt og den egenskap at babyen kan overleve selvstendig som person, slår det beina under hele Barnekonvensjonen som gjelder barn under 18 år, nettopp fordi de ansees som ikke selvstendige. Men de regnes som fullt mennesket med fullt menneskeverd og alle menneskerettigheter selv om de er avhengige av foreldrene eller omsorgspersoner for å overleve.

At alle mennesker er født med samme verdighet, er et etisk spørsmål som utledes av livssyn og religion, og kan ikke bevises vitenskapelig eller logisk. Derfor står det i det står i erklæringen av vi tror at mennesket har en verdi. Menneskesynet som ligger til grunn for menneskerettighetene er hentet fra kristendommens menneskesyn hvor alle mennesker er skapt i Guds bilde og følgelig har menneskeverd fra befruktning.   

Det kan synes som det ufødte barn er omfattet av menneskerettighetene, fordi de universelle menneskerettighetene artikkel 1, sier at vi skal handle mot hverandre i en ånd av brorskap. Dette gjelder alle mennesker i alle land, og hele menneskeheten på jordkloden til alle tider. Den eksistensialistiske filosofen Gabriel Marcel sier at man da forutsetter at man har felles foreldre dvs Gud som skaper av alle mennesker (jr. den kristne trosbekjennelsen). 

Oppsummert kan det synes som intensjonen i Menneskerettighetene er mot abort, da det ikke er presisert en grense nedad for når menneskeverdet oppsto, men at mennesket fødes inn i denne verden med et menneskeverd som det tar med seg fra morslivet. Menneskerettighetene innvilger alle mennesker rett til liv, og ettertidens vitenskapelige forskning viser at det er et menneskeliv fra befruktning av. I den historiske kristenkulturelle kontekst som erklæringen ble skrevet i, var det selvsagt at menneskeverdet ikke på noe tidspunkt i utviklingen var gradert, og ettertidens abortdiskusjoner om når fosteret får menneskeverd og rettsvern var ukjent og derfor en uaktuell problemstilling da.

Det kan synes som det ufødte barnet er omfattet av FNs Barnekonvensjon, og FNs Verdenserklæring om de universelle menneskerettighetene, som er juridisk bindene i Den europeiske menneskerettskonvensjonen, og juridisk beskyttet av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).

DEN EUROPEISKE MENNESKERETTSKONVENSJONEN (EMK)

De universelle menneskerettighetene skal gjelde alle folk og nasjoner, individer og samfunnsmyndigheter, og er fundert på menneskets absolutte verdighet, og gir alle mennesker grunnleggende rettigheter til liv, frihet og helse.Hvis fosteret blir innrømmet status som menneske, vil menneskerettighetene også omfatter fosteret, og en nasjonal abortlov som tillater selvbestemt abort, vil være i strid med og måtte underordnes menneskerettighetene.

Abortkampen om det internasjonale lovverket

I tillegg til Den europeiske menneskerettskonvensjonen, er det flere FN-konvensjoner om menneskerettigheter for mindre grupper som berører regulering av abort, både FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen), FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (KDK), FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK).

Menneskerettsdomstolen (EMD)er en slagkraftig institusjon, fordi avgjørelsene er bindende for de 46 medlemslandene i Europarådet. EMD er aktive, og har avsagt 20 000 domsavgjørelser. Ettersom EMD er den siste og autoritative fortolker av EMK, gir dette domstolen en viktig rettslig maktposisjon. EMD får også mye oppmerksomhet, fordi den tar utgangspunkt i menneskerettsbestemmelsene i EMK - som er relativt overordnet, generelt og relativt åpent formulert, fordi de skal gjelde over tid, og dermed klargjøres de i domstolens håndheving. Dette gir EMD et stort rom for tolkning i møte med ulike konkrete situasjoner. EMD tolker EMK dynamisk hvor de tilpasses endringer i samfunnsforholdene og samfunnsoppfatninger. EMD har gjennom sin praksis utviklet to viktige prinsipper for tolkningen av EMK, nemlig at konvensjonen er et levende instrument og at medlemsstatene har en viss skjønnsmargin. Et levende instrument betyr at den må tolkes i lys av skiftende samfunnsforhold, og at innholdet i rettighetene dermed kan utvikle seg over tid. Et eksempel på at EMD tolket menneskerettighetene motsatt med få års mellomrom innen kjønnstematikk, hvor en kvinne som hadde gjennomgått kjønnsskifteoperasjon som ville ha ny fødselsattest fikk medhold i 2002, mens en annen ikke fikk medhold få år tidligere, fordi EMD mente at når synet på transseksualitet rent faktisk hadde endret seg så markant både internasjonalt og i Europa, måtte også den rettslige tolkningen av dette spørsmålet bli annerledes. Statenes skjønnsmargin handler om at EMD gir nasjonale myndigheter et visst rom for å utøve politisk skjønn om hvordan EMKs rettigheter best ivaretas og balanseres mot andre individuelle rettigheter eller kollektive samfunnsbehov nasjonalt. Nasjonale myndigheter kan nemlig gjøre begrensninger i en del av EMK-rettighetene, forutsatt at begrensningen har hjemmel i lov, ivaretar et legitimt formål og er forholdsmessig. EMD ikke skal overprøve myndighetenes vurderinger i detalj, dersom myndighetene har foretatt en samvittighetsfull avveining av relevante EMD-kriterier nasjonalt. EMDs rolle blir stadig vekk diskutert i flere europeiske land, også i Norge. Noen hevder at domstolen går for langt i sin dynamiske fortolkning av konvensjonen, mens andre frykter at domstolen lar seg påvirke av enkelte medlemsstaters misnøye med domstolens praksis.

EMD åpner for at statene selv kan tillegge fosteret en status som gir krav på beskyttelse.  Abort er en omstridt politisk og etisk problemstilling. Medlemslandene i FN og Europarådet har ulike holdninger til spørsmålet om abort. Denne uenigheten reflekteres i konvensjonene og praksis fra internasjonale domstoler og overvåkningsorganer. 

Menneskerettsspørsmål i forhold til abort, handler om fosterets menneskerettigheter opp mot morens menneskerettigheter, adgang til sorteringsabort, og reservasjonsrett for helsepersonell. 

Ved tolkningen av Menneskerettskonvensjonen (EMK) og andre relevante FN- konvensjoner, er det bred konsensus om at menneskerettighetene skal tolkes slik at fosteret ikke anses som en person i menneskerettslig forstand med fulle rettigheter. 

EMD har i flere avgjørelser drøftet nettopp fostrets krav på beskyttelse og rett til liv etter EMK artikkel 2, som sier at «Retten for enhver til livet skal beskyttes ved lov».

Saken Paton v. UK i 1981 handlet om en mor som tok abort, og hennes ektemann som klaget henne inn for EMD med henvisning til fosterets rett til liv. Menneskerettskommisjonen, viste til at selv om «enhver» ikke var definert i konvensjonen, forelå det ingen indikasjoner på at fostre var omfattet. En rett til liv for fostre ville innebære et vesentlig inngrep i kvinners rett til liv, i strid med konvensjonens formål og mening.

Saken Vo v. France i 2004 handlet om en kvinne som ble innlagt på sykehus for svangerskapskontroll, og forvekslet med en annen pasient og legen foretok et inngrep som endte med spontanabort. Kvinnen klaget saken inn for EMD med påstand om at staten hadde krenket EMK art. 2, retten til liv, ved ikke å straffe legen. Klagen førte ikke frem. EMD vurderte igjen at et foster ikke var å anse som «enhver» etter konvensjonen med fulle og likestilte rettigheter, og en ubetinget rett til liv. 

EMD utelukker imidlertid ikke at et foster kan tillegges en viss menneskerettslig verdi og status, med krav på beskyttelse. EMD uttaler blant annet at: The foetus belongs to the human race. The potentiality of that being and its capacity to become a person... require protection in the name of human dignity, without making it a «person» with the «right to life» for the purposes of Article 2.

Det kan heller ikke utledes fra FNs konvensjoner at fostre innehar menneskerettslig vern på lik linje med fødte personer. Fortalen til FNs barnekonvensjon viser til FN-erklæringen om barnets rettigheter, der det står at «barn på grunn av sin fysiske og psykiske umodenhet har behov for spesielle beskyttelsestiltak og særlig omsorg, herunder egnet lovfestet beskyttelse både før og etter fødselen». Denne formuleringen tolkes ikke slik at konvensjonen innfører et menneskerettighetsvern for fostre.

EMD tolker Menneskerettskonvensjonen slik at far / partner ikke har noe menneskerettslig krav på informasjon, medvirkning eller myndighet i saker som gjelder abort, og sier at det først og fremst er kvinnen som berøres av et svangerskap, og at fars rett til familieliv eller ikke-diskriminering ikke kan tolkes på en måte som griper inn i eller tilsidesetter kvinnens menneskerettigheter. EMD har flere ganger behandlet klager fra fedre i saker om abort. I flere av sakene anføres det at aborten krenker fostrets rett til liv, at det nasjonale regelverket krenker fars menneskerettigheter fordi lovgivningen gir kvinnen autonom myndighet til å beslutte eller søke om abort, uten at far / partner / ektefelle har rett til informasjon eller til å medvirke. I den norske saken H v Norway i 1992, anførte far at hans rett til rettferdig rettergang i EMK art. 6 var krenket fordi han ikke fikk anledning til å hevde sin rett som far før aborten ble utført. Han anførte også at hans rett til respekt for familieliv etter art. 8 var krenket, idet det 14 uker gamle fosteret var å anse som del av hans familie. Og han anførte han krenkelse av diskrimineringsforbudet i artikkel 14. Rettighetskommisjonen avviste anførslene som utenfor anvendelsesområdet og grunnløse.  

Nasjonalt abortlovverk med vidt handlingsrom innenfor menneskerettighetenes yttergrenser

Norge er medlem i FN, og har undertegnet, ratifisert dvs. rettslig bindende, og inkorportert Menneskerettskonvensjonen i norsk lov. Norge er derfor forpliktet på å prioritere menneskerettighetenes forrang hvis de kommer i konflikt og motstrid med nasjonal lovgivning.

Hvis menneskerettighetene omfatter fosteret, er en nasjonal abortlov som tillater selvbestemt abort, i strid med menneskerettighetene, og underordnet dem. 

Norge har et vidt handlingsrom ved utformingen av nasjonale regler om abort, innenfor de yttergrenser menneskerettighetene stiller opp.

Grunnloven er den høyeste rettskilden i norsk rett, og andre lover og forskrifter skal tolkes i lys av Grunnloven. De kristne mennene på Eidsvoll laget verdens frieste grunnlov, og revisjonen i 2012 stadfestet at «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». Flaggparagrafens symbolske, sakrale og religiøse dimensjon uttrykker det overordnede verdisett som vaier over fellesskapet og skal gjenspeiles i resten av lovverket - som avgjørende må hente sin legitimitet i en levende tro i folkedypet med hjerter som er i tråd med lovverket.

Abort har vært tema i enkelte saker for norsk Høyesterett, med avvist klagesak i Menneskerettsdomstolen. Mest kjent er Børre Knudsen-saken i 1983, hvor soknepresten la ned den statlige delen av sitt embete i protest mot liberalisering av abortloven. Høyesterett fant at abortloven ver- ken var i strid med Grunnloven § 2 og § 4, folke- rettslige regler (bl.a. EMK art. 2) eller uskrevne rettsprinsipper. Høyesterett mente at Stortinget som lovgiver, ikke domstolene, måtte foreta den avveining av motstridende interesser som en lov- givning om abortspørsmål krever. Heller ikke nødrettsbetraktninger kunne føre frem. Klagen til Menneskerettsdomstolen EMD ble avvist.

Reservasjonsretten for helsepersonell til å avstå mot å utføre eller assistere ved selve abortinngrepet av samvittighetsgrunner, har vært til heftig politisk debatt, og ble prøvd i Høyesterett i 2015, med menneskerettighetsargumenter for religionsfrihet. Den katolske legen Katarzyna Jachimowicz ble i 2015 sagt opp fra sin stilling som fastlege for å nekte å sette inn spiral. Fylkesmannen i Telemark opprettet tilsynssak mot Jachimowicz i februar 2014, og i januar året etter fastslo Helsetilsynet at hun ikke hadde adgang til å reservere seg. Hun saksøkte kommunen på bakgrunn av retten til samvittighetsfrihet, men tapte i tingretten i 2015, anket, og vant i Lagmannsretten som sa at oppsigelsen var ugyldig. I 2018 slo Høyesterett enstemmig fast reservasjonsretten, og også at kommunen var erstatningsansvarlig for tap Jachimowicz har lidd som følge av oppsigelsen.

Vis detaljer
- +
Utsolgt